Start page LOUISE NIPPIERD
Talerør av metall

Tekst Frøydis Benestad Hågvar/ Foto av smykkene Alf Börjesson & styling og idé Louise Nippierd.
KUNST, nr. 5/2012.

Taleror_av_metall

Portrettfoto av Louise Nippierd:
Anne Vesaas, 2012.


Oslo (KUNST)
 - Hvorfor bruker du kunsten til å formidle sosialpolitiske temaer?

- Det er vel heller motsatt: Hvorfor valgte jeg kunsten til å formidle det jeg vil? Alt jeg gjør bunner i en enorm empati for marginaliserte grupper, siden jeg selv har opplevd å bli utestengt som liten. Jeg ble født i England og kom til Norge som femåring. De første årene snakket jeg ikke norsk, noe som gjorde at jeg ikke følte meg akseptert av de andre barna. Senere ble jeg punker og sydde mine egne kostymer, noe som selvfølgelig vakte oppsikt i den stille bygda Lommedalen. Behovet for å uttrykke meningene mine gjennom kunst har alltid vært der, sikkert fordi jeg vokste opp med foreldre som var hobbykeramikere. Det var en selvfølge å være kreativ hjemme hos oss.


Engasjementet til Nippierd har resultert i 20 år med tematiske utstillinger. Noen av temaene har vært homofili, rasisme, antipels, spiseforstyrrelser og religion. Selv om det ikke er hennes private historier hun forteller, går de hardt innpå henne.


- Jeg velger rett og slett temaer som engasjerer meg, forklarer Nippierd. - Noen ganger kommer de direkte via venner, andre ganger gjennom opplevelser. Så dukker jeg ned i en dyp research for å lære mer. Når det gjelder homofili, har jeg mange venner som slet med å bli akseptert i ungdommen. De var redde for å komme ut av skapet, og når de først gjorde det, ble de møtt med en kald skulder hjemme. Det var forferdelig vondt å se på. Mange av dem overlevde ved å sette opp en sarkastisk fasade, i håp om å skjule sin indre sårbarhet. Den taktikken kjenner jeg meg veldig igjen i, det å maskere sårbarhet med frekkhet. Så jeg kalte et av smykkene i denne utstillingen "Farlig fasade".


Selv om budskapet spiller hovedrollen i Nippierds smykker, er størrelsen det første man merker seg. Hun lager sjelden de tradisjonelle små pyntesmykkene, men heller store kroppsskulpturer som må tres nedover kroppen. Også selve utstillingsformen er original. Istedenfor å plassere smykkene i monter, henger hun dem opp i tråder fra galleritaket. Ved siden av henger det alltid et bilde av en modell med smykket på kroppen.


- Det var først på hovedfaget på KHIO jeg forelsket meg i aluminium, sier Nippierd. - Det har så utrolig mange positive sider. Det er et rimelig materiale og oksiderer ikke, i motsetning til sølv. Aluminium er også veldig lett, slik at modellene faktisk kan bære disse enorme smykkene. Men det aller første jeg falt for ved materialet, er at det kan farges i alle tenkelige farger, bortsett fra hvitt. Når det gjelder størrelsen på smykkene, kom ideen allerede på hovedfaget, gjennom samarbeid med klesdesigner-studentene på moteshow. De ønsket at modellene skulle bære mine metallsmykker, som et supplement til klærne deres. Det ga meg et utrolig kick å se mine verk der oppe på catwalken, i flommende lys og pulserende musikk, med publikum som hoiet. Da bestemte jeg meg for å lage smykkene så store at de virkelig ble lagt merke til, at de kunne være på catwalken alene og stjele hele showet.


Er smykkene laget for å kunne bæres?


- Nei, de aller fleste er jo autonome skulpturer, rene show pieces, som ikke er lett salgbare. Det er stort sett museer eller organisasjoner som kjøper dem. Særlig smykkene fra spiseforstyrrelse-utstillingen, hvor metallspissene stikker inn i kroppen, er jo laget for å være vonde å ha på seg. Det er hele poenget. Smerten gjenspeiler den sykes smerte. Når det er sagt, kan jeg godt se for meg Mia Gundersen med et av mine svære antipels-smykker. De er lette og smertefrie, og hun har den typen attityde man trenger for å bære dem. Når det er sagt, lager jeg også ringer som selges på gallerier over hele landet, og de selger jevnt og trutt.


Nippierd prater fort og intenst, med hyppige digresjoner. Nå kommer hun på noe jeg ikke har rukket å spørre om ennå, og hun setter øynene alvorlig i meg.

- Jeg må fortelle om den gangen jeg laget installasjonen Inkognito, som var en kommentar til Islam, sier hun ivrig. - Tilfeldigvis var jeg i galleriet og hang opp utstillingen 11. september 2001. Midt i arbeidet begynte mobilen min å ringe vilt og jeg fikk beskjed om å skru på tv-en. Siden jeg var i galleriet måtte jeg løpe ut på gata for å lete etter en tv, og der så jeg flyene som kjørte inn i tårnene. Det var utrolig skummelt! Det første jeg utbrøt var," jeg håper ikke det er muslimer som står bak!". Ikke fordi jeg var rasistisk, men fordi jeg som research til utstillingen hadde lest koranen og utallige artikler, så jeg visste hvor mye hat som florerte. Utstillingsidéen ble jo unnfanget som et resultat av medias negative og ensidige framstilling av muslimer, noe som irriterte meg veldig. Dessverre eskalerte dette synet videre, og det tok lang tid før banaliteten forsvant og vi klarte å se nyansene. Eller, vi sliter vel fortsatt litt med det?


- Er det noe terapeutisk i måten du jobber på?


- På en måte. Da jeg begynte med Islam-utstillingen var jeg nødt til å bearbeide en del fordommer i meg selv. Jeg hadde ikke mer fordommer mot Islam enn mot andre religioner, men alle religioner har jo sitt. Jo mer reasearch jeg gjorde, jo mer slo det meg at den vestlige verden egentlig ikke er så fantastisk. Det er altfor mye seksualfokus og overeksponering i mediene, så jeg kan forstå at muslimene ønsker å tildekke seg. De ser jo på vestlige jenter som vandrende sex-objekter. Så i den grad det er terapi i å utvide synsfeltet sitt, handler reasearch også om det. Jeg velger jo temaer som treffer meg, på en eller annen måte. Som gjør noe med følelsene mine. Ideen til spiseforstyrrelse-utstillingen ble født back stage, rett før en catwalk-visning. Jeg skulle vise fram smykkene mine sammen med designklær, og tilbrakte hele dagen med anorektiske modeller. De jobbet hele dagen uten å verken spise eller drikke, og det gikk veldig inn på meg. Det er jo snakk om selvskading på høyt nivå. Dette temaet passet jo ekstra godt til mine smykker, siden jeg lar kroppene være et vandrende galleri for kunsten min.


- Er det empatien, eller det kunstneriske, som driver deg mest?


- Oi, sier Nippierd og tenker seg lenge om. - Da må jeg svare en kombinasjon. Hadde jeg vært mer diplomatisk og ikke så filterfri, kunne jeg kanskje gått inn i politikken. Jeg satt jo i styret til Dyrebeskyttelsen da jeg var yngre. Men jeg har alltid uttrykket meg gjennom kreativitet, så for meg henger dette tett sammen.


Med så store budskap er det viktig for Nippierd å se resultater, gjennom tilbakemeldinger eller konkrete handlinger.


- Etter spiseforstyrrelse-utstillingen ble jeg kontaktet av flere psykologer. De ville bruke smykkebildene i opplæring av sykepleiere, siden bilder sier mer enn tusen ord. 

Sånt gjør meg veldig glad. I tillegg er arbeidene mine med i den kulturelle skolesekken. Men siden jeg tar opp sårbare temaer, hender det også at jeg blir møtt med skepsis. Da jeg drev med research på spiseforstyrrelse-utstillingen ringte jeg til IKS (Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser) for å få tilsendt materiell. Det fikk jeg, sammen med et kritisk brev, hvor det stod at det var smakløst å lage en smykkeutstilling om et så sårbart og alvorlig tema. De sammenlignet det med å lage et kreftsvulst-smykke og henge det rundt halsen. Herregud, skulle Munch latt være å male “Det syke barn” da? Heldigvis fikk historien en bra slutt. Galleriet jeg stilte ut i hadde nemlig små glassmontre nedfelt i gulvet. Der la jeg IKS sin brosjyre om spiseforstyrrelsens varselsignaler, slik at alle så dem når de kom inn. Den oppfordrer til å ta vare på hverandre og reagere hvis man ser tegn til sykdom. Dette var tydeligvis et positivt trekk, for etter utstillingen fikk jeg et nytt brev fra den skeptiske kvinnen. Denne gangen var det imidlertid et takkekort. Hun hadde elsket utstillingen og takket meg. Det er jo dette som er kunstnerens jobb. Å tørre å ta opp vanskelige temaer, og gjerne ligge litt foran samfunnet.


Modigheten kommer imidlertid med ulemper. Etter hver utstiling er Nippierd fullstendig utslitt. Hun klapper helt sammen og går inn i et vakuum.


- Jeg har vært velsignet med mange statlige stipender og mye presseomtale, men det som gjør at jeg fortsetter er nettopp at jeg når ut til folk, sier Nippierd. - Å se at det nytter.


- Hvordan lager du smykkene?


Aller først jobber jeg fram en form, som uttrykker det jeg vil på riktig måte. Dette gjør jeg ved å skjære ut pappmodeller og prøve dem direkte på min egen kropp. Deretter skjærer jeg ut formen i aluminium. Noen ganger gjør jeg det selv med sag og fil, noenganger bruker jeg et firma. Da skjærer de ut alt for meg med laser-jet. Til slutt bøyer jeg platene. Heldigvis er de bare 1,25 millimeter tykke, slik at de er enkle å bøye. Utfordringen er at denne prosessen krever at jeg er svært systematisk, for når platene først er bøyd er det ingen vei tilbake. Så her må jeg stagge impulsiviteten min og gjøre alt i riktig rekkefølge. Fra idé til ferdig utstilling kan det ta opp til to år.


- Smykkene dine er preget av spisse ender. Har det med innhold eller form å gjøre?


- Det skyldes nok rett og slett den gamle punkeren i meg, ler Nippierd. - Også kan man bygge opp så mye volum med disse lange spissene, og det passer meg utmerket. Men helt til slutt må jeg si noe om bildeprosessen også. Alle smykkene blir avbildet på modeller, og det er jeg som har regi her også. Jeg caster modeller, bestemmer positur og bakgrunnsfarger, friserer og sminker. Før fotoshooten har jeg det komplette estetiske bildet ferdig i hodet, slik at jeg får akkurat det uttrykket jeg ønsker. Jeg har samarbeidet med fotografen Alf Börjesson helt siden studietiden og vi kommuniserte utmerket. Han visste nøyaktig hva jeg ønsket til enhver tid og tok fantastiske bilder. Fotografiene henges alltid opp ved siden av selve kunstverket, slik at man ser at de faktisk passer på en levende kropp.

Fakta om Louise Nippeird (f. 1962):


  • Norsk smykkekunstner / skulptør. Født i England, men oppvokst i Norge

  • Utdannet på KHIO, med master i metallarbeid i 1996

  • Kjent for store kroppsskulpturer i aluminium

  • Hver utstilling bygger på et konkret tema Nippierd brenner for, bla. homofili, spiseforstyrrelser, antipels, religion og anti-rasisme.

  • Har hatt solo – og gruppeutstillinger over hele Norge, Europa og USA, samt er kjøpt opp av bla. Anti Rasistisk Senter, Norsk Kulturråd og London Contemporary Art

  • Underviste mange år i eloksering på KHIO

  • Har mottatt flere kunstnerstipender og vunnet blant annet Oslos bys kulturpris i 2002


Om Kroppsskulpturer Smykker Utsmykkninger
Tv opptredner Artikler Hovedside norsk Main page english