Utstillingen Seasons på Bærum Kunsthåndtverk
Det er mye av alt i Louise Nippierd, kunstner med norsk/engelsk bakgrunn. Også kampvilje.
I går åpnet hun utstillingen «SeaSons» i hjembygda utenfor Oslo. Sist sommer viste hun smykker på Vestbanen med 25 modeller på rød løper til spesialkomponert musikk. I september laget hun utstillingen «Inkognito» i Stavanger. Gang på gang har hun våget seg utpå med smykker eller «kroppsskulpturer» som tar opp temaer som spiseforstyrrelser, homofili og antirasisme. «SeaSons» kaller hun utstillingen hvor smykkene tar for seg de fire årstidene.
- Men denne gangen er det ikke politisk rettet. Ingen sak? Ingen sjokk - Jeg vil ikke sjokkere publikum med mine politiske og aggressive budskap, sier hun. - Det var noen som var innom og så det jeg gjorde og sa: Så vakre de er. Så ulikt deg! Kanskje hun hadde rett. Denne gangen er det naturen, årstidene, om du vil, og fjernt fra de ting jeg er opptatt av.
Temperament kler henne, tenkte vi. Slank og rask, både i hodet og i bevegelsene. Vi kan godt se henne for oss for 15-20 år siden. En opprørsk jentunge, den eneste pønkeren i Lommedalen.
- Jeg gikk med punksveis og oransje hanekam og skiftet frisyre hver uke og skremte vettet av skikkelige folk og pene damer. Nå er hun tilbake i bygda med kunstutstilling. Invitert til å stille ut i Bærum Kunsthåndverk. Det er sagt om henne at hun lager smykker for dragdronninger og andre ekshibisjonister.
Falt for aluminium
- Det er kanskje tilfelle for noen av smykkene, men de store skulpturelle arbeidene mine er ikke tenkt båret av noen. Mer for å uttrykke et budskap på lik linje med annen kunst. Forskjellen er at de tingene jeg lager, omkranser kroppen.
Møtet med aluminium skulle bli avgjørende for henne. Det skjedde i 1993 på et kurs i eloksering på Kunst og håndverksskolen. - Det var kjærlighet ved første blikk. Jeg elsker aluminium. Både lyden og lukten av det, sier hun med overbevisning. Aluminium er praktisk. Når arbeidene er så store, ville de bli enormt kostbare hvis hun skulle bruke gull eller sølv. De ville også blitt svært tunge. Aluminium er også lett å forme, i motsetning til f.eks. stål. Og, aluminium lar seg eloksere, dvs. en kan bruke en kjemisk elektrolytisk prosess som gjør at en kan få frem alle mulige farger.
- Aluminium har alle de kvalitetene jeg er ute etter, sier hun. Her i Norge er vi veldig opptatt av gull og sølv - dessverre, synes hun. Få er innstilt på å betale flere tusen kroner for et smykke hvis det er i aluminium. Dette litt i motsetning til andre land som Nederland, Tyskland eller England. Der er de mer innforstått med at det ikke er materialet, men ide og design og kanskje kunstneren som er viktig.
Politiske temaer
-Smykker har historisk sett vært et signal om makt.
- Og om rikdom og selvfølgelig også for å forskjønne. Men etter den moderne smykketradisjonen som startet i Nederland og England på midten av 60-tallet, er det mer konsept og ide som teller. Men i mine smykker handler det også om budskapet. Jeg velger meg temaer, gjerne politiske, og med det vil jeg kjempe for de marginaliserte i samfunnet, sier hun. Underlig nok. Vi forbauses ikke over denne blandingen av selvsentrert kunstner og kvinne på barrikadene som slåss for det hun mener er viktig. Enten det dreier seg om homofile eller muslimske kvinner. Enten for å hjelpe dem eller hylle dem. - Det jeg vil er at folk skal stanse opp og tenke litt over egne holdninger. Vi må akseptere hverandre, uansett hvem vi er.
Jens Henrik Stemland
VG 24. februar 2002
|
