Det skal liksom gjøre litt vondt å være kunstner. Men det kan også være morsomt. Kontrastene spilles ut i to utstillinger med norske smykkekunstnere i internasjonal førstedivisjon.
Camilla Luihn, "IVID", Kunstnerforbundet, Oslo, terningkast 5
Louise Nippierd, "All different All equal", KS i Buskerud, Drammen, terningkast 6
Både Camilla Luihn og Louise Nippierd har markert seg med sterke, nyskapende og individuelle uttrykk etter få år som kunstnere. Luihn er serialist og bruker rimelige materialer i nye og overraskende sammenhenger. Tidligere har hun blant annet satt sammen matter av blysatstyper. Nå bruker hun byggeklosser på en underfundig måte. Nippierd lager spisse smykker som tematiserer kroppsangst, undertrykking og underkastelse. Samtidig eksponerer utstillingen en enormt sterk, selvbevisst stolthet.
Aluminium
Den opplagte sammenhengen mellom de to er at begge bruker aluminium som materiale og at de integrerer foto i arbeidene. Den overraskende sammenhengen er en tematisering av forutsetninger for individuell utvikling.
 Tittelen på Camilla Luihns utstilling, «IVID», er en kombinasjon av ordene «individ» og «dividere». Hovedverket «Vidar i & Martine» bygger videre på matteprinsippet fra blysatsarbeidene, men de øvrige verkene benytter seg av byggeklossen som prinsipp. De minste arbeidene har fotografier av seks fettere og kusiner. Disse ansiktsfotografiene består av løse kuber som kan settes sammen som du selv vil.
En Rubik's kubelignende teknikk i tre større arbeider gjør at gruppebilder av slektningene kan vris og settes sammen i overraskende konstellasjoner. Publikum kan selv leke med og manipulere kubene, og spesielt de store arbeidene gir usedvanlige opplevelser. Camilla Luihn har fotografert sett', og hun viser god visuell kunnskap i måten hun har manipulert og komponert bildene.
Så hva er det som former oss? Camilla Luihns arbeider sier noe om familiebånd og narre relasjoner, samtidig som manipulering og tilfeldigheter får vital betydning.
Smertefullt
 Louise Nippierd går mer rett på sak. Kroppssmykkene har pigger, og de kan være direkte smertefulle å bære. Så er de heller ikke ment for vanlig bruk, men er mer å betrakte som en total installasjon der smykkene er bærere av et mangfoldig budskap.
De åtte aluminiumsobjektene er i utgangspunktet identiske. Men ved hjelp av ulik mønstring, bøying og bretting er samme form blitt håndjern og fotlenke, kongekrone og dronningklave.
Undertrykkelse og forherligelse går hånd i hånd, og de estetiske kvalitetene gjør disse arbeidene mangetydige.
Arbeidenes tiltrekningskraft forsterkes ytterligere av en meget bevisst montering der objektet og objektets skygge står i en direkte sammenheng med Alf Børjessons fotografier. Ulike modeller – de er både sorte og hvite, kvinner og menn – er fotografert nakne med smykkene på. Bakgrunnene er i ulike, komplementære signalfarger som gir ut stillingen en vital friskhet. Den suverene utstillingen speiler et mangfold som er attraktivt og nødvendig.
Lek og smerte med stor kraft.
VG 13. oktober 2002, © Lars Elton
|
