Essensen av et tiår

Tanken er ikke å gjenskape det noen kunne gått med på 1930-tallet. Men prøve å fange tidsånden i et tiår, sier kunstner Louise Nippierd, aktuell med utstillingen «As time goes by».

2007: "La Belle Epoque" 1900 - 1910	2007: "All The Young Men " 1910 - 1920	2007: "Broken Dreams" 1930 - 1940
alle foto: alf børjesson

– Først og fremst er jeg metallkunstner som jobber i feltet mellom smykkekunst og kroppsskulptur, sier Louise Nippierd, som markerer tiårsjubileum som kunstner med utstillingen «As time goes by» på Galleri Kjeldaas i Oslo.
Her har hun tatt for seg 1900-tallets ti decennier og gravd både i motehistorie og politikk. Resultatet er ti «halssmykker», men ikke av typen du finner på David-Andersen.

– Tanken er ikke å gjenskape det noen kunne gått med på 1930- eller 1960-tallet, men la decenniene inspirere meg. Fange en essens, tidsånden i et tiår, sier Nippierd.

Historisk

– I dag tenker vi gjerne at mote er et overfladisk, uviktig forbrukerfenomen. Men 1900-tallets motehistorie står i streng forbindelse med de historiske begivenhetene, sier Nippierd.
Mellom 1910 og 1920 var kvinnemoten uniformspreget, og den aller gjeveste kvinneuniformen var den fra Røde Kors. Av lojalitet til de som var i fronten, var sminke nærmest bannlyst. Men litt rødt på munn og kinn, kunne man unne seg.

– Derfor har jeg laget en smykkeinstallasjon med navnet «All The Young Boys». Her har jeg brukt dråpeformede granater som symboliserer bloddråper, og blonder og et rødt kors som viser til de hjelpsomme kvinnene og deres uniformer, forteller Nippierd. Under andre verdenskrig var det helt andre idealer som gjaldt. De fleste varer var rasjonert, nylon ga stoff til fallskjerm, og riften var derfor stor etter nylon- og silkestrømper.

– I Paris levde kvinnene under mottoet at deres menn ville vinne krigen dersom kvinnene var vakre og pyntet seg med silkeblomster i håret. Klærne hadde også nå uniformspreg, men flere steder var det forbud mot å lage klær med mer enn tre knapper. Metallet skulle brukes i krigsmaskinen, forteller Nippierd, som fra 1940-tallet har laget skuldersmykket «We'll meet again», en feminin variant av knyttet nylon og søte silkeblomster.

30-talls-smykket «Broken dreams» består av en istykkerrevet, laminert dollarseddel. Mens 60-tallssmykket «Space Darlings» er et halsklaver av glidelås og natureloksert aluminium.

Individualisme.

Det er ikke bare smykker som stilles ut på Galleri Kjeldaas. Nippierd har samarbeidet med fotograf Alf Børjesson og laget ti portretter av kvinner som bærer smykkene. Modellene har Nippierd sminket og frisert etter tidas idealer.

– Et prosjekt som krever omfattende research, dette?

– Ja, jeg har lett på nett og i biblioteket til Kunst- og håndverksskolen. I to år har jeg holdt på, sier kunstneren, som tidligere har jobbet med smykker og kroppsskulptur i forbindelse med temaer som islam og homofili, rasisme og spiseforstyrrelser. Nå holder hun på med et prosjekt om kvinner og vold.

– Regner du deg selv som en politisk kunstner?

– Jeg har alltid vært veldig engasjert, enten det er for dyrebevegelsen eller for mine homofile venner. Kvinner har til alle tider villet pynte seg. Men går det an å tilføre det dekorative et budskap – for eksempel spørsmål som rører seg i tida? Kan smykker representere en mer motstrøms individualisme enn det motebladene viser fram? De som går med mine smykker tør å skille seg ut. Hvorfor gå med hvitt gull når du kan gå med aluminium, silke, papir, fjær og kobber?

sitat:«Hvorfor gå med hvitt gull når du kan gå med aluminium?»
Louise Nippierd, kunstner