Presentasjon av Louise Nippierd i Kunsthåndtverk nr. 4/98

– Det er de forskjellige sidene ved min personlighet og følelsesliv som kommer til uttrykk i smykkene. De er ikke bare en del av meg. Jeg er smykket.

Louise Nippierd har alltid hatt stort pågangsmot og utstrakt virketrang. Lysten til å skape noe folk kan ha på seg er en stadig like stor besettelse. De fleste av hennes smykker, halsklaver og hodepryd-arbeider er i stort format og kan grense opp mot rene kostymer.

- Jeg bodde i England de første årene av mitt liv og helt siden jeg som engelskspråklig 5-6 åring kom til Norge, har rollespill og masker med karrieren som kunsthåndverker vært dominerende i mitt liv. Det var ofte svært vanskelig å kommunisere med andre, gjøre meg forstått Går du i baret ofte nok, er det naturlig å gjemme seg bak en fasade, spille en annen rollefigur. Min fasade var gjerne hard, men fargerik. Opplevelsene fra disse årene gjenspeiles nok i min produksjon.

Hun er ikke opptatt av hverdagssmykker laget av gull og sølv. For henne er ide og design viktigere enn selve materialets verdi, og aluminium egner seg godt til hennes fargerike og levende smykker i stort format. Louise er trolig den eneste norske smykkekunstner som utelukkende arbeider med aluminium. Smykkene fremstår som prangende, så andre effekter synes unødvendig. Minimalistiske klær er tingen.

- Størrelsen på mine smykker fremprovoserer mange reaksjoner hos andre. De vekker oppmerksomhet og fungerer som kommunikasjonsledd mellom bæreren og omverdenen. Mine smykker er for mennesker som ønsker å pryde kroppen på en noe utradisjonell måte, mennesker som tør å være litt vågale og annerledes enn andre. jeg holder meg trofast til aluminium som materiale, fordi det tillater meg å gå opp i størrelse uten at smykkene blir for tunge. Materialet er rimelig og kan ved hjelp av elokseringsteknikk påføres alle tenkelige farger, forteller hun.

Louise Nippierd ble ferdig utdannet fra metallinjen på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo juni 1996, Dette var hennes andre utdannelse. Etter flere år som aktivitør med bakgrunn i formingsfaget, var tiden inne til å gå videre. Hun søkte Kunsthøgskolen i Oslo og kom inn ved første forsøk. Da var det gjort. Det var dette hun ville.

- Jeg kom forholdsvis sent i gang med karrieren som kunsthåndverker. Under studietiden var det derfor viktig for meg å delta på utstillinger, moteoppvisninger og konkurranser med produksjonen min. Jeg ønsket ikke å være ferdig utdannet 34 år gammel uten noen som helst erfaring.

Og Louise kan viser til en imponerende lang liste over gruppe- og kollektivutstillinger, designkonkurranser og oppdrag til moteoppvisninger fra studietiden. Hovedfagsoppgaven ga hun navnet «Med sansbare signaler skal kroppen smykkes». Ideen var å lage smykker med utgangspunkt i halsen som kunne aktivisere og bekle deler av overkroppen.

- Jeg laget fire halsklaver med forskjellige omriss, uttrykk og ikke minst farger. Klavene kalte jeg hen-holdsvis «Farlig fasade», Åpner seg for nattens komme», «Nattens dronning» og «Frivolitetens frydefullhet». Et viktig fellestrekk for klavene er de stikkende spilene som ikke akkurat inviterer til fysisk nærhet og kontakt. Men i kraft av sine farger signaliserer de en glad holdning til livet, nærmest en «se på meg - holdning». Jeg samarbeidet med to klesdesignere under studie tiden som brukte noen av ringene og hodepryd-arbeidene mine på moteoppvisninger. Det ga meg mye ny energi og stor glede å oppleve arbeidene mine på en catwalk sammen med pulserende musikk, forteller hun.

Louise Nippierd la stor vekt på å skaffe seg egnet atelier så raskt som mulig, for karrieren som kunsthåndverker tar hun på alvor. Det tok henne 8-9 måneder å få realisert denne drømmen, og etter intense forhandlinger med gårdeieren og ombygging av lokalene kunne hun flytte inn våren 1997. Lokalene i Nordahl Brunsgate i Oslo er på til sammen 120 kvadratmeter og disponeres sammen med en annen smykkekunstner, en skulptør og en keramiker. De utgjør et godt fellesskap og deler på maskiner og annet utstyr i to verkstedsrom. Louise råder selv over 35 kvadratmeter. Her kan hun også invitere sin faste fotograf.

– Jeg liker å stå bak kameraet og jeg er så heldig å ha et utmerket samarbeid med en dyktig fotograf På forhånd har jeg gjort meg opp en mening om hvordan smykkene kan formidles, ikke minst med hensyn til fotografering og bruk av modeller. Et viktig element i denne vurderingen er også hvilke arenaer jeg kan benytte. Mine halsklaver og hodepryd-arbeider er først og fremst scene - eller stuntsmykker, og jeg har faktisk leid ut arbeidet «Frivolitetens Frydefullhet» til bruk i en avisannonse for et meieriprodukt. Reklamebransjen er sammen med film/video, teater og moteoppvisninger utmerkede arenaer for mange av mine smykker, og jeg har ingen betenkeligheter med å bruke slike arenaer.

Louise er ikke fremmed for selv å vekke oppmerksomhet blant mennesker, men hun foretrekker å henlede interessen på noe hun bærer på seg. Dette er mye av drivkraften i smykkeproduksjonen. Og det er ringene, gjerne med pigger eller med en spiss form, hun virkelig brenner for. Hennes filosofi er at ringer skal synes og hender skal prydes. Når man har på seg en stor ring bruker man gjerne hendene mer, gestikulerer, blir mer bevisst sitt eget kroppsspråk og hva man bærer på fingrene.

Hun stilte nylig ut 28 forskjellige ringer i Galleri Meyer i Oslo. Utstillingen, «Ringer om vannet», besto av 4 serier med ringer som viste veien fra aktive organiske former via bølgeformer og frem til organiske formers møte med geometri, for så å avslutte med strengt geometriske former. Ett av hennes seneste arbeider, «Fallen Fugl», et armbånd i eloksert aluminium og gummi, var representert på mønstringen Norsk Kunsthåndverk 1998 i Trondheim. or tiden arbeider hun mot en separatutstilling i Expo Arte Smykkegalleri som skal holdes høsten 1999. Hun er leverandør til FORMAT Kunsthåndverk i Oslo og Bergen, og er som en av få norske kunsthåndverkere representert i Galerie ra i Amsterdam.

«An Aluminium Acquaintance» er en foreløpig arbeidstittel på en planlagt utstilling som skal vise de mange variasjonsmulighetene aluminium har. Louise Nippierd deltok som hovedfagsstudent på aluminiumsymposiet i Høyanger i 1995. Da hadde hun allerede arbeidet med materialet i halvannet år. Under symposiet i 1997 hadde hun ansvaret for elokseringsteknikken og fikk støpt sine to særegne brystvern-skulpturer, «Brystvern i silikonens tidsalder I og II».

- Dette var ett av to prosjekter som jeg viste under Shelter-utstillingen i forbindelse med Trondheims 1000-årsjubileum. Symposiene i Høyanger ga meg anledning til å eksperimentere, lære nye triks og gjennomføre prosjekter jeg ellers ikke hadde hatt mulighet til. Dessuten har jeg knyttet verdifulle og hyggelige kontakter.

På det siste symposiet traff hun Bess Kristoffersen, dansk tekstil- og metallformgiver og Annelie Olhsson Hevia, svensk metallkunstner. Etter initiativ fra Louise Nippierd er de tre skandinaviske kunstnerne kommet godt i gang med planleggingen av utstillingen «An Aluminium Acquaintance».

- Jeg tror dette kan bli en spennende utstilling og målet er at den skal ambulere mellom våre respektive land. Vi leter for tiden etter egnede utstillingslokaler, og vi ønsker at utstillingen skal starte ved ett av kunstnersentrene i Norge. Vi trenger forholdsvis store lokaler for både Bess og Annelle arbeider med utsmykking av rom og vegg. Utstillingen ligger ca 1-2 år frem i tid. Det er viktig for meg å ha fremtidige mål, noe å arbeide mot.

Tone Sejersted Bødker