Louise Nippierd er noe så sjeldent som en politisk kunstner. Hennes smykker knyttes opp til temaer fra privatsfæren, men de fungerer like fullt som en politisk kommentar i et skjevt samfunn.
Det er alltid farlig å sette stempel på folk. Derfor vil jeg allerede nå understreke at «politisk kunst» bare er én av flere måter å betrakte Louise Nippierds smykker på. Men i hennes tilfelle er det åpenbart at det er mer enn de estetiske dimensjonene som teller.
Louise Nippierd er en dyktig smykkekunstner som har utmerket seg med spisse og piggete objekter. Hun har en bruksproduksjon med ganske utagerende ringer, blant annet, men hun jobber også med større mer koseptuelle arbeider.
Når hun med denne utstillingen beveger seg inn på temaet spiseforstyrrelser blir piggene vendt innover. I store kroppssmykker kapsles legemet inn i objekter som gir overtydelige uttrykk for den store smerten den psykosomatiske lidelsen bringer med seg.
De store kroppssmykkene fungerer både som panser og torturinstrument, og smykkene ligger i grenselandet mellom rent dekorative skulpturer og kostymer. Ett dekker kropp og hode, et annet retter oppmerksomhet mot munnen, mens et tredje peker mot magen og underlivet.
Smykkene har en fascinerende tvetydighet, som i likhet med de sykdommene de tematiserer spiller både på skjønnhet og ting de fleste mennesker finner frastøtende. Kombinasjonen panser og torturinstrument er allerede nevnt, og det er ofte et trekk ved spiseforstyrrelser at den som lider under det stiller med idealet om ytre skjønnhet som vern mot omgivelsenes og egne forventninger og forsøker å oppnå det med metoder som påfører kroppen smerte.
Slik er det også med kroppssmykkene. De har en fascinerende ytre skjønnhet, men gjennom sin konstruksjon og presisjon i materialet, eloksert aluminium, er de egnet til å påføre bæreren fysisk smerte. Med titler som Sannhetens fornektelse, Sultent hjerte og Forløsingens fryd (kroppssmykkene), samt Bittert begjær og Forhåpningens forsmak på «hattene» setter hun ord på en tilstand som både er fortærende og sødmefylt. Men Louise Nippierd har også laget arm- og fingerringer som kan være uttrykk for beskyttelse. Titlene på disse Armering og Kamufleringpeker direkte mot denne tematikken. Også utstillingstittelen Cross, som betyr både kryss; kors; lidelse; tverr og sint, har tvetydigheten i seg.
Med hensyn til den innledende påstanden om at dette er politisk kunst må det sees i sammenheng med det siste tiårets kunsteriske kretsning om kroppen. I en slik kontekst er det ganske klart at Louise Nippierds objekter fremstår som en politiseriende kommentar til de økende presset på personligheten, for eksempel i form av skjønnhetsidealer, krav til personlig lykke og sublimering i form av behovet for total kroppsbeherskelse. Når mat blir et utløp for skakkjørte følelser er det kroppen som får lide for sinnets sår. Louise Nippierd leverer ikke slagord, men hennes evne til å kommentere fenomenet gjennom kunst er en politisk handling som kan være et viktig korrektiv til de uttrykk spiseforstyrrelser omtales med i psykiatri og media.
© Lars Elton
Anmeldelse av utstillingen "Cross", Kunsthåndtverk nr. 4/99
| 