Louise Nippierd lager store smykker i eloksert aluminium til homser, dragdronninger og andre ekshibisjonister.
Noe av det som skiller den spiss-ovale fingerpynten fra andre ringer, er at den fortsetter på andre siden. Den peker utover - og inn i hånda. Ringen er verken utpreget diskret eller utpreget praktisk. Du stapper ikke hendene i bukselomma eller trekker på deg et par grå strikkevanter med en Nippierd-ring eller to på fingrene.
- Folk som bærer smykkene mine, skal være bevisste. Når du har på deg en spesiell ring, gestikulerer du mer og bruker hendene mer bevisst, sier Louise Nippierd.
Ringen sender ut et signal om god smak. Fordi den er spiss, blir noen provosert. De spør hvorfor jeg går rundt med et våpen, forteller Gjermund Husby, som er lykkelig ring-eier, stressa skuespiller og ifølge seg selv, fryktelig pyntesyk.
- En liten, tradisjonell gullring signaliserer at du har 2000 kroner å investere i en gullklump. So what! Nordmenn er altfor opptatt av gull, sølv og diamanter, mener smykkekunstner.
Louise Nippierd blir lagt merke til. På Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim, i Galleri Expo Arte, Galleri Meyer og på FORMAT Kunsthåndtverk i Oslo og på motevisninger. Hun lager ikke smykker for pyser. Hun lager smykker for folk som vil bli sett.
Jeg liker selv å vekke oppsikt når jeg er på byen. Men direkte fokus på meg som person, kan bli beklemmende. Jeg foretrekker på henlede oppmerksomheten på noe jeg bærer på meg.
Oppmerksomhet får du garantert med en av klavene hennes i eloksert aluminium rundt halsen. Klavene heter "Farlig fasade", "Åpner seg for nattens komme", "Nattens dronning" og "Frivolitetetens frydefullhet". De er en hyllest til feminine menn. Til homser med slappe håndledd. Til skrullene. Men de handler også om Louise.
- Klavene uttrykker forskjellige sider ved meg selv: Hvilke signaler sender jeg ut? Hvilke fasader gjemmer jeg meg bak.
- Hvorfor koblingen til homser?
- Jeg gjenkjenner meg selv i homsenes væremåte. Deres skuespill. Frekkheten. Den tøffe, overflatiske, selvironiske fasaden. Sårheten som ligger bak. Homser risikere fremdeles å få sårende bemerkninger slengt etter seg på gata.
- Kanskje særlig skrullene?
- Jeg har en enorm respekt for skruller. For alle menn som tør gå på tvers av de vante kjønnsrollene og vise sin seksuelle legning. På samme måter som skruller og gutter i drag rokker ved det aksepterte og provoserer, ønsker jeg å flytte grenser for det som normalt kalles smykker.
David Bowie var mannen som førte Louise til homsene.
- Jeg elsket Bowie allerede som 12-åring. Fordi han var en suveren musiker og fordi han sjokkerte som Ziggy Stardust og ved å stå fram som biseksuell. Da jeg var 15 og begynte å vanke sammen med en gjeng homser, traff jeg endelig noen som var like opptatt av Bowie som meg selv. Gjengen sjokkerte på Oslos utesteder. Louise var pønker. Istykkerrevne, blodige klær, svart skinn, nagler og lilla hanekam var ikke hverdagskost på slutten av 70-tallet. - Innenfor homsemiljøet fant jeg mer sjel enn utenfor. Folk utleverte seg selv. Det har betydd mye for meg som person og som kunstner.
Hun understreker: Jeg lager ikke homsesmykker. Jeg lager smykker for menn og kvinner som tør. Produksjonen spenner fra en superfeminin påfuglsmykkekolleksjon og råtøffe aluminiumshatter og til konseptkunst. På Nordenfjeldske i Trondheim stilte hun nylig ut avtrykk av trillrunde Palmela Anderson-silikonpupper.
- Utstillingen var en hyllest til hengepuppene.
Skulpturene veier 45 kilo. Noen har pigger. Pigger som stritter utover. Og inn i kvinnens kropp.
- Silikonpupper handler mye om kvinners aggresjon. Nå kan kvinner bestemme selv, og nå skal vi jammen være kvinner for alle pengene. Det er noe merkelig der. Økt bruk av plastisk kirurgi i forfengelighetens navn er skremmende. Er søken mot ytre idealmål et tegn på økende indre forfall?
I valg av materiale er hun 100 prosent trofast
- Da jeg begynt å eloksere aluminium for fire år siden, sa det pang. Jeg ble stupforelsket. Siden har jeg ikke rørt noe annet, smiler hun. Det siste året på Statens Håndverks og Kunstindustriskole tok det av. Endelig kunne hun lage store smykker uten at de ble for tunge. Hun kunne bruke farger. Og hun måtte kjempe. Det er mye motstand i aluminium. Jeg får ut aggresjon.
Arbeidsantrekket er gassmaske, vernebriller, hansker og gummiforkle. Smykkene går gjennom elektrolyse og svovelbad før de males, tusjes eller dyppes i fargebad.
Kvinnen i atelieret i Nordal Brunsgate minner om klavene hun lager: Tøff og kynisk i ett øyeblikk. Fnisetet, åpen og sårbar i det neste. Louise Nippierd er britiskfødt. Hun snakket lite norsk før hun begynte på skolen.
- Jeg følte meg ikke norsk. Jeg hørte ikke forskjell på Sandvika og Samvirkelaget. Men jeg ville ikke vise min sårbarhet. Derfor spilte jeg kjekkas. Jeg kjenner meg igjen når homofile kamerater beskytter seg med spydigheter.
Venn og skuespiller Gjermund Husby forteller at han har mast på Louise. Han vil kjøpe klaven "Farlig fasade". - Det er et rålekkert posørsmykke, sier Gjermund.
- Når vil du bruke det?
- Om sommeren når jeg går tur med Sang og Sasha, hundene mine. Eller i et stilig cocktailparty, fange alles oppmerksomhet - og forsvinne ut i natten.
Av Trude Ringheim
