|
Et av de sentrale temaene i 1990-tallets kunst har vært menneskekroppen. Ikke minst den besværlige kroppen.
Smykkenes funksjon er normalt å forskjønne kroppen - helst innenfor definerte soner som hals, øre arm og fingre. Ikke så med smykkene til Louise Nippierd. Ett er det uvanlige materialvalget, eloksert aluninium, noe annet den flertydige karakteren i forholdet mllom smykke og kropp. Disse smykkene spiller åpenlyst på flere strenger samtidig: De kan ses som storslåtte dekorasjoners om i kraft av form og størrelse nærmer seg kostymer, men de er også bærere av et dypt avlvorlig budskap. I skjæringspunktet mellom kostyme, kunst og kommunikasjon befinner de seg vel, og utstillingens tittel, "Cross", spiller blant annet på dette.
Hva er det så Louise Nippierds smykker handler om? Måten de skal bæres på sier en hel del: Som panser dekker det ene både kropp og hode, men et annet retter oppmerksomheten mot munnen og et tredje peker mot magen og underlivet. Når følelser blir mat, er det kroppen som straffes. Svært mange lider av spiseforstyrrelser som anoreksi og bulimi i dag, og det er slike negative kroppsfikseringer disse smykkene tematiserer. Som visuelle uttrykk og metaforer utgjør de et alternativt språk i måten psykiatrien og massemedia beskriver de samme fenomenen på. Og i tillegg tilbyr de trøst: Arm- og fingerringer symboliserer både beskyttelse og kamuflasje.
Det er en høyst original og personlig utstiling Louise Nippierd har skapt med "Cross". Uten å henfalle til klisjeer, viser hun av smykker kan brukes som et fortellende medium på linje med andre kunstneriske uttrykksformer.
Jorunn Veiteberg, kunsthistoriker
| 